Udbudsdirektiverne har fået en definition af tjenesteydelseskoncessioner, men direktiverne omfatter fortsat ikke denne type kontrakter. Ved en koncession har leverandøren en væsentlig del af risikoen for at der kommer tilstrækkeligt mange indtægter til at dække produktionsomkostninger og fortjeneste.
Det norske Klagenævn har i en konkret sag udtalt følgende:
" Det følger av konkurransegrunnlaget at vederlag skal baseres på nettoprinsippet, det vil si at leverandøren vil få ”behalde alle inntekter innanfor gjeldande inntektsavrekning, og vil samstundes vere ansvarleg for alle kostnader”. Dette kan tale for at leverandørene har den økonomiske risikoen for driften.
Det er imidlertid bestemt at leverandørene i tillegg til billettinntektene skal motta et fast årlig vederlag fra innklagede som skal betales i 10 like store deler i løpet av året. Det er dette vederlaget anbudskonkurransen handler om. Det årlige vederlaget er lik differansen mellom leverandørenes kostnader og forventede billettinntekter. En gjennomgang av de antatte leverandørers tilbud på de aktuelle rutene hvor de er valgt, viser at de årlige vederlagene utgjør en stor del av leverandørenes totale kostnader. For Kvinnheradsruta utgjør L. Rødne og Sønner AS’ årlige vederlag fra innklagede ca 80 % av totale kostnader. For Austevollsruta utgjør det årlige vederlaget til Selskap under stiftelse v/ HSD Sjø/Fjord 1 FSF ca 2/3 av de totale kostnader, mens det årlige vederlaget for Sunnhordlandsruta utgjør ca 45 %. Klager har anført at når leverandørene uansett vil motta avtalte faste og forholdsvis store årlige vederlag, så taler det mot at leverandørene har overtatt den økonomiske risikoen for driften.
Nemnda vurderer det slik at risikoen i dette tilfellet er to-delt. For det første har leverandørene risikoen for at de beregninger de har gjort med hensyn til forholdet mellom kostnader og forventede inntekter ved utarbeidelse av tilbud er korrekte. Denne risikoen er vanskelig å vurdere på forhånd, før det foreligger erfaringsmateriale fra rutedriften. I tillegg har leverandørene risikoen for den faktiske driften av rutebåtene, slik at leverandørene via effektiv drift, markedsføring, og på andre måter selv kan påvirke inntekter og utgifter. Dermed har de også en oppfordring til å drive så rasjonelt som mulig."
Det norske Klagenævn er ikke kompetent til at udtale sig om koncessionskontrakter